Gjenbruk

På forrige tirsdag var jeg på den lokale gjenbruksstasjonen for å kaste noe boss (søppel). Når jeg først var der, tenkte jeg at jeg kunne se etter noen spennende skatter. Blant annet ville jeg se etter noen gamle vinduskarmer som jeg skal bruke på leveggen vi har begynt å bygge. Jeg har funnet et par småting der tidligere og spør alltid om lov til å ta det hvis jeg finner noe av interesse. Nå fant jeg to vinduer som var passende til mitt formål… “Det der e´ ikkje lov” – jeg snudde meg rundt og så inn i en olm kar i kjeledress merket NGIR (Nordhordland og Gulen interkommunale Renovasjonsselskap). “Jeg ville spørre deg om jeg kunne få de to gamle vinduene” svarte jeg spakt. “De´kkje lov å forsyne seg av bosset” – mannen snakket så høyt slik at alle på bossfyllingen hørte han. “Nehei, men jeg skulle spørre deg om jeg kunne få vinduene” forklarte jeg enda en gang. “Nei, de´kkje lov” mannen i kjeledress ga seg ikke. “Neivel”, svarte jeg og følte jeg hadde alles blikk på meg der jeg slukøret gikk bort til Trond som holdt på å tømme hengeren vår. Jeg var litt flau over hele opptrinnet og syntes det hele ble litt ubehagelig. Da hengeren vår var tømt, kjørte vi derfra uten vinduskarmene…

Dette var som sagt forrige tirsdag. De neste dagene grublet jeg litt over episoden og ble egentlig litt irritert over det hele – jeg mener hvorfor kalle det en “gjenbruksstasjon” hvis folk ikke kan få ta med seg “skrot” de kan se nytten i? Jeg “manet meg opp” og oppsøkte gjenbruksstasjonen pånytt på lørdag. Det var den samme gubben som var der… Jeg hadde nesten ikke kommet ut av bilen før jeg startet tiraden min: “Dette er en gjenbruksstasjon og da synes jeg det er rart at man ikke skal kunne få to gamle vinduer som andre har kastet. Vinduene er ett-lags og utgjør ingen miljøtrussel, jeg skal dessuten ikke ha glasset i dem. Jeg skal ha to slitte vinduer og da kan ikke jeg kjøpe dem på en byggvareforretning. Jeg skal ikke ødelegge eller knuse de andre vinduene, bare ta de to jeg vil ha…” Mannen i kjeledress så på meg og tenkte sikkert “håpløse kvinnfolk”. Deretter så han bort på Trond…. om det var medlidenhet overfor Trond som er gift med et så håpløst kvinnemenneske eller om det var store Trond som skremte han vet jeg ikke, men med et skuldetrekk mumlet han: “Du får ta de vinduene då”. “Takk” kvitret jeg. Strålende fornøyd kjørte vi hjem med to vinduskarmer i bilen. Nå har vi startet arbeidet på leveggen der vi skal ha én av vinduskarmene og det blir så fint!!!

Ha en fin tirsdagskveld!