Håp

Da jeg startet med blogging, tenkte jeg at det skulle være mitt fristed for alt det triste og vonde som til tider omgir oss mennesker – både i livet selv og gjennom media. Nå har jeg ombestemt meg, jeg må skrive om det som opptar meg – om det gjør meg glad eller trist. Hvis du har fulgt bloggen min en stund, så vet du kanskje at mannen min hadde kreft for 5 år siden. Faren hans døde av kreft i altfor ung alder; bare 34 år. Nå er det moren hans, min svigermor, som sliter med denne helvetes sykdommen. Jeg skriver “helvetes” og jeg mener det virkelig – kreft er en helvetes sykdom. Min svigermor har kjempet mot denne sykdommen siden desember i fjor. Hun har en kreftform som ikke er blant de letteste og den gir henne tøff motstand og en hard kamp. Hun er sterk, men flere måneders kamp tærer på kreftene, selv hos et “hardbarka kvinnfolk fra Kirkenes”. 

 
   
Det blir også litt ekstra problemer ettersom Trond og jeg bor i Bergen, mens svigers bor i Sør-Trøndelag. Vi har ikke anledning til å følge opp og støtte på en nær måte. Trond har ringt sin mor mange ganger, men det er klart at hun savner god-gutten sin.  Nå har Trond omsider og heldigvis kommet seg avgårde til Trøndelag og det tror jeg ble satt stor pris på. Det er klart at det er tøft for Trond og se moren sin etter et stort vekttap og hårtap etter cellegift-kur. Det er mange følelser som trenger på i slike situasjoner. Det er ikke unormalt å føle både sinne, redsel, irritasjon og urettferdighet; hvorfor skjer dette oss enda en gang? Når man er nødt til å kjempe mot kreft, enten som den syke eller som pårørende, da føles det som om livet kjører i berg-og-dalbane. Livet preges av håp og optimisme den ene dagen, for så å synke ned i bunnløs fortvilelse og angst den neste dagen.  Jeg husker hva jeg sa til familie og venner da Trond var syk; det er ingen vei utenom problemene, vi må kjempe oss gjennom dem.



Vi kom oss ut av den mørke tunnelen og vi kom styrket ut av den, men det har satt sine spor. Se for deg at kreftspøkelset befinner seg i skapet, hver gang Trond får innkallelse til etterkontroll, ja, da kommer det frem og griper meg om hjertet med den ekle, krokete hånden sin. Det slipper ikke taket før vi har fått vite at alt er OK, alle prøvene er fine: Puuuh; puster lettet ut…. kreftspøkelset blir stuet tilbake til skapet og slippes ikke ut igjen før om seks måneder og ny kontroll.
Jeg må innrømme at jeg føler meg litt avmektig – jeg sitter her og kan ikke gjøre noe for å hjelpe. Ikke kan jeg hjelpe svigermor, eller svigerfar og ikke kan jeg hjelpe Trond. Jeg føler bare så inderlig med dem. Jeg vet hvor vondt det er å stå på sidelinjen og være redd for å miste ens kjære. Vi må håpe og tro at dette skal gå rette veien. Jeg anser ikke meg selv som personlig eller aktiv kristen, men jeg har likevel en form for tro. Jeg “ber” om at svigermor blir frisk – hun er et flott menneske som fortjener å få mange, mange år med sin kjære. Jeg håper at hun kommer seg slik at hun og svigerfar kan komme og besøke oss i nye huset. Jeg vet at Trond har lyst å vise mamma og far både båt og hus – han har all grunn til å være stolt av det han har gjort i huset hittil og det er klart at det er gjevt for ham å få vise dem hva han har gjort. 
  

Tro, håp og kjærlighet og størst blant dem er kjærligheten… la oss håpe at kjærligheten overvinner denne helvetesskapen.
Klem fra Jannicke