For 12 år siden var det OL i Nagano. Jeg var hjemme og satt i sofaen og så Bjørn Dæhlie & Co og jeg var høygravid på overtid. Så endelig natt til 20. februar startet fødselen. Fra før hadde vi 2 flotte gutter; Kristoffer og Jørgen – denne gangen skulle barnet hete Tormod. Klokken fire om ettermiddagen var fødselen tilbakelagt og jeg var blitt mamma for tredje gang, men det var ikke en gutt – det var en jente. Jente???? Jeg som var så sikker på at jeg bar på gutt nr. 3….ja, for jeg var jo en guttemamma…. Min første tanke var klær med blonder og søte hårbånd, kjoler og sløyfer; guuuuu, kor gøy! Jenten hadde masse svart hår og var 49 cm og 4330 gr; helt perfekt. Da jordmoren hadde undersøkt henne og overrakte henne til meg, sa hun: “Det må jo være ekstra stas og få et slikt prakteksemplar av en jente etter to gutter”.
Gledelig overrasket over jenta, begynte vi å tenke på navn til henne. Begge guttene gikk i klasse med andre som hadde samme navn som dem, så de ble kalt Kristoffer E. og Jørgen E. – det hadde jeg lyst til å unngå denne gangen. Vi vurderte lenge om hun skulle hete Tiril, men vi endte til slutt opp med Solfrid. Det er et navn som jeg har blitt mer og mer glad i. Sol – står for lys, varme og liv. Frid – står for skjønnhet. Ikke bare er hun alene om å ha navnet i klassen sin, men på hele skolen, i fritiden – det er bare én Solfrid.
På bildene over er vi hos fotograf og Solfrid er blitt 1 1/2 år. Kjolen, blusen og mamelukkene, har jeg forresten sydd – stolt av antrekket!
12 år har gått – 12 år med glede. I dag er det fødselsdag og go´jenta fikk frokost og sang på sengen…
Det syntes hun var stas
Gratulerer med dagen, vennen – håper du får en flott dag, i morgen er det selskap. Glad i deg – go´klem fra mamma.
Til slutt vil jeg ønske deg – ja, deg… du som leser - en strålende lørdag, nyt livet!
