Påskemoro

Man kan jaggu begynne å lure på forstanden min. Her uttrykker jeg glede for at snøen endelig forsvinner og når den har forsvunnet - hva gjør jeg da? Jo, da reiser jeg til fjells. Vel, saken er den at jeg liker veldig godt å stå på alpinski og ettersom Solfrid og jeg skulle ha en liten jentetur, valgte vi å reise til Voss. 

Vi har leiet en leilighet som er innredet i et stabbur fra 1700-tallet; kjempekoselig. Trond og jeg leide en større leilighet her for fem år siden, men da hadde vi fire av våre totalt fem barn med oss. Nå er det bare Solfrid og jeg som er på tur og vi har god boltreplass

Sjekk den stilige døren!

Dagene tilbringer vi naturligvis i skibakkene

Joda, forholdene er lagt til rette for tre fine dager. 

Nå blogger jeg fra Solfrid sin Mac og føler meg på litt ukjent farvann... Jeg takker hjerteligst for alle kommentarene jeg får, jeg skal på bloggbesøk når vi er hjemme på onsdag kveld. Inntil dess ønsker jeg deg en fin påske. Og til dokkar der heme; kos dokkar - love U!

Dino og Zetha i farta

Trond og jeg tok hundene med på en fin tur i dag. Dino som er en unghund elsker å springe uten bånd og synes det er toppers når vi kaster noe som han kan springe etter. Trond kastet og jeg sto klar med fotoapparatet for å knipse “Dino i farta”, men da fant plutselig gamlemor at hun også ville være med på leken. Zetha er litt overvektig og en gammel dame med sine 11 1/2 år, men hun så ut til å kose seg der hun kom springende.

 

Litt uklart bilde, men det er ikke lett å fotografere to hunder i sprang.

 

Dino “Kalle Krakil” i farta

 

Zetha smiler og er fornøyd med livet.

Da vi kom hjem var det rett i dusjen for å få vekk klumpene med snø i pelsen. Nå ligger hundene foran ovnen og sover sin søteste søvn.

Nå skal jeg strikke påskehøner….. ha en fortsatt fin søndag

Vinterlandskap

I dag var det nok en nydelig dag, solen skinte fra skyfri himmel, vindstille og kaldt. Både store og små følte for å gå en tur i det fine været. Vi tok våre firbente med og trasket i vei. Deilig frisk luft i lungene. Overraskende nok kjente vi at det er varme i solen, enda vi bare er kommet til 10. januar. Heldige alle vi som bor i dette flotte landet.

Det er utrolig kjekt å rusle rundt å knipse ulike motiv vi ser på vår vei. Noen bilder blir bra, andre bilder blir dårlige.

Her er noe av det vi knipser på vår vei

 

 

Som du ser er det ikke én krusning på sjøen – fantastisk flott, synes vi.

 

 

Nå slapper vi av og skal snart spise middag som i dag er kalkun. Ønsker deg en fin søndagsettermiddag og kveld.

Takk for 2009 og velkommen til 2010

Bare en liten hilsen fra meg helt på tampen av 2009. Det er alltid spennende med nytt år, det ligger foran oss som et blankt ark. Teksten og bildene blir til etter hvert som vi lever det. Jeg vil takke for dette bloggåret og ønske velkommen til totusenogti, eller tjueti om du vil… (det er ikke språkråd i Blogglandia, er det?)
Det har vært mye uvær i 2009. Vi i sør hadde en sommer som regnet bort, men det glemmer vi nå, for tenk på hvilket desembervær vi har! Vi har blitt velsignet med fint vær over hele vårt langstrakte - ca 1700 km lange land. Jeg kan ikke huske forrige gang det var slikt nydelig vær i desember. Her er det bare å komme seg ut på tur. Våre firbente “barn”, liker seg godt i snøen.
Dino i farta, her går det unna – så glem fokus… knips og håp at noen av bildene er brukbare



Da har vi litt mer tid når man skal knipse gamlemor. Hun liker å rulle seg i snøen og blir som et barn… litt treg riktignok, men så var hun 11 år i september, det vil si at hun har rundet 80 hundeår…



Ønsker deg en flott nyttårsfeiring og GODT NYTTÅR

Påsken er over, våren er her

Værmessig var påsken i år ganske skiftende. Påskeaften var våt, men det gidder jeg ikke å skrive om. Mandag, 2. påskedag skinte solen fra skyfri himmel og naturen våknet til liv og viste oss at nå er våren her. Vi tok med oss fotoapparatet på tur og knipset i vei.

Bildene er fra plassen hvor vi har campingvognen og som da er i samme området hvor vi har kjøpt hus. Er det rart vi gleder oss til å flytte ut til dette vakre stedet? Når vi er her, får vi en egen ro. Enten vi går tur i den vakre naturen eller er på sjøen og fisker, kjenner vi at dette stedet gir oss rekreasjon. Øya som ligger utenfor Bergen, kalles “den grønne øya”.

Det er lett å forstå hvorfor den kalles det, ettersom vi bare er kommet til april og gresset allerede er blitt så grønt.

Jeg fikk akkurat knipset sommerfuglen før den fløy avgårde…

… og påskeliljen sto igjen alene og fikk kameralinsens fulle oppmerksomhet.

Det er nydelig med blomster og deres fine farger…

… men det er også flott med restene av det som en gang har vært et staselig tre – ikke sant?

Fjols til fjells

Det har vært nydelig vintervær i Bergen i de siste par ukene. Det er kjekt med vinter og snø, masse glade barn som endelig får bruke ski og akebrett som de fikk til jul. Javisst, er det koselig. Bildet over, tok jeg en ettermiddag tidligere i uken - jeg synes det var så fint med tåken som la se ned over fjellet og tretoppene. 

Det som ikke er fullt så kjekt, er at snøen gjør slik at vi ikke får gått mosjonsturene våre. Nå som vi akkurat var kommet litt i "siget" og kjente at formen var stigende. Men, jeg fikk en idé; om vi ikke kan gå våre raske mosjonsturer, kan vi heller gå på langrennski. Trond hadde langrennski, men ikke jeg. Når jeg først har bestemt meg for noe, vel da skulle jeg helst hatt skiene i går. Vel, vel tidligere i uken kjøpte jeg en billig skipakke, den holder sikkert i massevis til mitt bruk. Vi hadde tenkt oss på ski i går, men da var det så mye annet som skulle gjøres, så vi utsatte skituren til i dag, søndag. 

Etter frokost og litt rydding, laget vi nistemat, pakket i sekken og opp til fjellet det bar.    

Norges tursjokolade nr. 1

I bilen på vei opp til fjellet, prøvde jeg å finne ut hvor lenge det er siden jeg gikk på langrennski. Jeg kom frem til at det var 15 år. De siste 5 årene har vi kjørt alpin (carving). Om jeg ikke akkurat har stilen til Pernilla Wiberg, så behersker jeg det rimelig greit og det er kjempegøy! Vel; det er STOR forskjell på langrenn og alpin. Jeg følte at jeg gikk på fyrstikker.... og balanse - nei, det hadde jeg overhodet ikke.  Det var også veldig platt lys i dag, så det var vanskelig å se konturene i bakken. Trond, ledet vei. Det var ikke så gale så lenge vi gikk bortover og oppover, men så snart jeg skulle renne nedover en bakke - vel, da fikk jeg problemer. Det så ut som at jeg ikke hadde hatt ski på beina før. Jaja, jeg prøvde og feilet, det vil si falt gang på gang. Folk smilte til meg (eller lo de av meg???) Jaja, det bryr ikke jeg meg om, men kanskje Trond var flau over å være i følge med meg. Han ble jo selvfølgelig stående og vente på meg i bunnen av bakkene. Da jeg omsider nesten var kommet ned en av bakkene, ropte jeg til han på den beste engelsken jeg kunne: "Yohoo! Darling - here I come" - om jeg ser ut som en engelskmann på ski for første gang, så kan jeg snakke som en også. 

Kommentar overflødig...

Jaja, kan ikke annet enn å le av meg selv

Vi begynte å bli litt småsulten, Trond foreslo at vi skulle finne en plass der vi kunne spise maten vår. Vi hadde ikke før snakket om det, så tok vinden seg opp og det begynte å regne! Huff, det var ikke slikt vær vi hadde bestilt. Regn og vind i ansiktet, det er ikke godt. Skal vi følge fjellvettregel "Grav deg ned i tide"? Nei, vi fulgte heller "Det er ingen skam å snu". Vi returnerte til bilen og der koste vi oss med kakao, rundstykker og Kvikk Lunsj. 

Pompel og Pilt på tur

Da vi kjørte hjemover, var vi enige om at dette kanskje ikke var den beste gjenopptakelsen av langrennssporet. Men med denne turen som utgangspunkt; ja, da kan det bare bli bedre...

Tur til Stølsheimen

For noen uker siden tok vi den gamle stasjonære PCén opp fra kjelleren, for at datteren min skulle få den til spillemaskin. Den har ikke vært i bruk de siste tre årene. På PCén lå det diverse bilder som er noen år gamle. Vi overførte bildemappene til laptopen, kikket raskt gjennom dem og tenkte ikke mer på dem. I dag er jeg nok i det nostalgiske hjørnet (om man kan kalle 4-5 år gamle bilder nostalgi...). Kanskje bedre å kalle det mimremodus. Uansett; jeg har sittet og sett på noen bilder fra en tur mannen min; Trond og jeg hadde til Stølsheimen sommeren 2004. Familie og venner fikk reisebrev som vi laget etter den turen, så for dem er dette gammelt nytt. Men du har kanskje ikke lest om denne turen før, så derfor vil jeg fortelle om den fantastiske turen til deg. 

Den har en litt lei start. Èn av årsakene til at vi la ut på denne turen, var at Trond hadde blitt diagnostisert med kreft i mai. Han ble operert i begynnelsen av juni og skulle starte med cellegift i slutten av juli. Til tross for at faren hans hadde hatt samme krefttype og dessverre døde av den i en alder av 34 år, kom dette som et sjokk for oss. Nå var heldigvis både tid og forskning, på vår side. Siden faren hans døde 25 år tidligere, har det vært en revolusjonerende utvikling i behandlingen av denne kreftformen. Uansett, er det tøft å få en slik beskjed og jeg skal innrømme at jeg gikk ned for telling denne, ellers så vakre, dagen i mai 2004. 

Det er et virvar av følelser som melder seg i slike situasjoner. Vi var både redde, triste, fortvilte og sinte. Fra operasjon til cellegiftkur skulle det gå 8 uker. Da Trond hadde kommet seg til hektene etter operasjonen, ønsket vi å finne på noe slik at batteriene våre var fulladet da cellegiften skulle gjennomføres. Hva er vel bedre enn å være ute i naturen for rekreasjon? Vi begynte å planlegge en villmarkstur. Internett ble benyttet for å finne egnede steder for oss. I utgangspunktet hadde vi OK fysikk og styrke, men med tanke på at det bare var 5-6 uker siden operasjonen, måtte vi finne et sted som ikke innebar flere dagsmarsjer til bestemmelsesstedet. Må jo også innrømme at det har kommet noen ekstra kilo hist og pist - så alt i alt, ville vi finne en plass i fjellet som ikke lå så veldig langt unna der vi skulle parkere bilen. Valget falt på Stølsheimen - det er en fjellheim som grenser til Romarheimsdalen i vest og Vikafjellet i øst - fra Voss i sør til Høyanger i nord. Det er et stort geografisk område med mange fjelltopper og gode fiskevann. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ha såkalt basecamp - dvs å ha én teltplass og ta dagsturer utfra denne. Vår endelige destinasjon ble Stølsvatnet, varighet: én uke - fra søndag til søndag. 

Vi måtte kjøpe utstyr til villmarksturen vår; telt, soveposer, liggeunderlag, stormkjøkken og en stor sekk ble anskaffet. Når det gjaldt mat, kjøpte vi med oss polarbrød (de holder seg fersk lenge) pålegg i tuber og på boks. Foruten ris for én uke, kjøpte vi bare ett middagsmåltid og det var en sekspakning med baconpølser. 

Resten av uken baserte vi oss på å skaffe fisk til middag. Ettersom dette var ferien vår og vi setter pris på et glass rødvin (eller to...) måtte vi ha vin med oss. Vi kjøpte inn to trelitere med rød pappvin. Det høres kanskje litt mye ut, men det er ikke mer enn to glass pr kveld til hver av oss. Ja, skal innrømme at vi hadde noen pils også; det er jo godt med en kald pils etter å ha gått i fjellheimen og svettet. Alt utstyret, maten og drikken ble pakket i sekker og vi var klare for tur. Værvarselet for uken var skiftende; regn og sol, men heldigvis ikke noe særlig vind. Som den bergenseren jeg er, hadde jeg kjøpt impregnering til teltduken og hadde impregnert teltet (som for øvrig var helt nytt) før vi reiste. Barna mine ble vel installert hos faren sin og vi kjørte av gårde.

Søndag 4. juli startet villmarksturen vår. Vi kjørte så langt vi kunne med bilen og parkerte den på en parkeringsplass og pakket på oss alt utstyret. Vi var tungt lastet begge to, men ingen av tingene ble etterlatt i bilen - vi skulle jo kooose oss. På forhånd hadde vi snakket med en som var kjent i området, vi ville vite hvordan turstiene var og om det var noe vi burde unngå. Om det var jeg som misforsto, eller om vedkommende sa feil, det vet jeg ikke - men jeg mener at vi ble anbefalt å gå på høyre side av et vann som lå ovenfor der vi parkerte bilden. Vi trasket oppover, fant demningen og vannet. Speidet litt oppover dit vi skulle og syntes det så ut som om det var bedre tursti på venstre side av vannet, men lydige som vi er gikk vi på høyre side. Huff og huff, det var en tabbe. Da vi hadde gått et langt stykke kom vi ut i en enorm steinur. Det er ikke lett å gå i en steinur med en 30 kilos sekk på ryggen, det skal jeg love deg. Da hadde vi imidlertid gått såpass langt at det var for sendt å snu, så vi trasket ufortrødent videre. Vel, for å gjøre en lang historie kort; istedenfor å bruke 4-5 timer til der vi skulle ha basen, brukte vi 7-8 timer. Men tenk deg så godt vi hadde det, da vi endelig var kommet frem og kunne kose oss rundt bålet med hver vår kalde pils; aahhh, skål for vel gjennomført økt.  

Her er vi på vei til bestemmelsesstedet. Som du ser; strålende vær

Den første kvelden røk pølsene med til middag (det var planen, det...). Resten av uken skulle vi som sagt fiske protein-delen av middagen vår - vi hadde jo med ris. Mandag gikk vi til Solrenningen, en selvbetjent hytte hvor vi kjøpte fiskekort for hele uken. Nå var vi klare for å skaffe oss middag. Heldigvis for oss at ikke Trond hadde like dårlig fiskelykke som jeg..... I løpet av uken fikk jeg 2 - skriver to - stk fisk. Selv om Jesus klarte å mette 5000 mennesker med to små fisk og fem brød, tror jeg at vi hadde vært rimelig sulten om vi bare hadde hatt min fangst. Men Trond fikk fisk etter fisk og ga seg når han så at vi hadde nok til middag. Fjellørret er ikke så stor og sulten som vi var etter turgåing om dagen, gikk det med en god del antall fisk. 

Her er fangsten en dag fisken var ekstra bitevillig. 

Vi er glad i mat, men vi spiser ikke 11 fjellørret til middag, om vi er aldri så sulten

Mmmmmm, ser det ikke deilig ut?

Zetha koser seg på soveposen sin

Det er kjekt å ha en hund som spiser alt(!) hun blir tilbudt. Fjellørret og ris var godt, ja. Vi måtte faktisk passe på så hun ikke snappet fisken før den var tilberedt. Hun er glad i mat, det er sikkert. Jaja, som herren - så hunden...

"Å, for en strålande morgon - å, for en strålande dag..." Sovehår er noe jeg stort sett har hver morgen, hjemme er det ikke så farlig - det er bare å gå i dusjen. På fjellet hadde jeg ingen dusj, men her var vann i massevis, både store og små. Jeg er ikke hysterisk renslig, men synes det er deilig å ha en viss dose med daglig hygiene, selv om jeg er på fjellet. Dette var selvsagt ikke noe problem; jeg vasket både kropp og hår i vannet. Det var riktignok friskt (les kaldt), men det gikk helt fint. Om du lurer... Nei, jeg hadde selvfølgelig ikke med meg sminke og stæsj - vi var jo ute i naturen og hva er vel mer naturlig enn å være helt naturlig?  

Uken gikk med til turer, fiske, lesing, og bare hygge; vi hadde det fantastisk. På forhånd hadde vi fullt oppladede batterier på mobilen, men det var ikke dekning - så de lå i sekken. Vi fikk heller ikke inn radiosignaler. Det var bare Trond , Zetha og jeg; deilig! Vi verken så eller hørte andre mennesker i løpet av uken.  Trond leste bøkene om urmenneskene Ayla og Jondalar på denne turen (bokserie av Jean M. Auel). Alle har vel hørt replikken: "Me Tarzan - You Jane"- vel for oss var det: "Me Jondalar - You Ayla". Utfra illustrasjonene på bokcoveret, hadde jeg selvfølgelig ingenting imot å være Ayla. Den feminine delen av meg, likte å ha en mann som skaffet oss middag og tilberedte den over åpne flammer, mens vi koste oss med et glass vin (må jo være litt urbane, selv om vi er i fjellheimen).

Trond og Zetha ved leirbålet, tror du vi koste oss?

Legg merke til hatten, den har myggnett dersom mygg og knott ble for nærgående

Vakker himmel over stille vann - ikke rart at både kropp og sjel får rekreasjon

Ser du? Zetha smiiiler der hun kommer springende

Den lengste og mest krevende dagsturen vi tok i løpet av uken, var da vi besteg Kvanngrødfjellet (1172 m.o.h.). Det var en flott tur. På vei opp så vi flere små idylliske fjellvann med yrende fiskeliv. Zetha utpekte seg også som litt av en fuglehund. Jeg vet ikke hvor mange rypekull hun fant denne dagen, Trond som har gått endel på rypejakt verket i avtrekkerfingeren. Zetha var i familien vår da Trond ble en del av den. Han er mer vant med større hunder som Pointer. Vi snakket om at neste gang han skulle på jakt, kunne han ta med seg Zetha. Tenk deg det synet: Trond med sine nesten 190 cm på jakt sammen med en Bichon Frisé. Vel, vel... vi så både fjellrype og lirype denne dagen. 

Selvutløser er kjekt å ha når Herr og Fru Bollerud er på tur...

Her ser du Stølsvatnet i sin helhet

Tøffingen min...

Uken vår gikk så altfor fort og søndag 11. juli, var det dags for oss å bryte opp leiren og vende nesen hjemover. Vi hadde hatt det så utrolig fint og ble enige om at dette skulle vi gjenta. Nå har det snart gått fem år siden denne turen og ennå har vi ikke hatt en tilsvarende tur. Vi har imidlertid bestemt oss for å reise en langhelg (torsdag -søndag) på forsommeren. Denne gangen skal de to yngste barna mine være med, men det blir en annen historie...

PS - Da kreftlegen til Trond møtte han da cellegiften skulle starte, utbrøt hun: "Hvor har du vært? Du ser uforskammet sunn og sprek ut!" Og han så virkelig godt ut. For oss var dette den beste oppladingen vi kunne få. Alt gikk bra med både cellegift og kreft (bank i bordet!). Til tross at dette var den sommeren Trond fikk kreft, er det en sommer vi også minnes med glede. 

Pompel og Pilt...

Diamanter i naturen

Det er nydelig vær i Bergen for tiden. Kaldt, snø og sol. Eldste sønnen min har vært på Voss, han har nok hatt en flott dag. Kjusar dokkar som e på fjellet. Vi valgte å gå en tur til fots og det er fint det også. Hunden vår, Zetha, har mye pels og når hun går i snø får hun klumper med snø i pelsen. For å forhindre dette, har vi kjøpt en tøff Goretex drakt til henne. Fant ikke den i dag, den er nok gjenglemt i campingvognen vår. Fant imidlertid den gamle drakten hennes, men oj.... den gamle damen har tydeligvis lagt på seg rundt magen. Hun så ut som en godt stappet medisterpølse og vi fikk oss dagens latter. Snakk om å bli stiv som en stokk og med et blikk som tydelig sa: "Jeg går ikke med denne". 

Vi tok selvfølgelig av henne drakten og la ut på tur: "Ahhh" - deilig frisk luft og vakker natur rundt seg. Vi er heldige som bor i vakre Norge. Jeg hadde med meg kamera og knipset noen bilder på turen vår. Jeg er en helt fersk fotograf og det er ganske vanskelig, men akk så moro å fotografere.  Jeg ble facinert av hvordan iskrystallene skinte og glitret i solen; vakkert. Det var som om naturen hadde pyntet seg med de fineste diamanter...

Det neste jeg skal kjøpe til kameraet, er et makro-objektiv. Da vil nok slike bilder som ovenfor bli mye finere. Men håper du fikk et visst inntrykk. 

Ut på tur

Både mannen min og jeg har vært flinke til å holde nyttårsforsettet hittil (skulle egentlig bare mangle, det er jo bare 20. januar...). Vi har ihvertfall gått og gått, men AU - føttene våre likte ikke vår nye livsstil. Hadde i utgangspunktet gode sko, men de var beregnet til å gå i terreng - ikke på asfalt og grus. Måtte ha sko med bedre demping og valget falt på Asics med gele-innlegg; aahhh, nu går alt så meget bedre c", )

Liker egentlig ikke nyttårsforsett, men så er det dette med nytt år - nye muligheter. Røyk sluttet jeg med for snart 12 år siden, det var faktisk om våren - kanskje derfor jeg klarte å slutte for godt; det var ikke et nyttårsforsett. Vel, nyttårsforsett eller hva; jeg har iallfall bestemt meg for å bli flinkere til å gå på tur. Det er koselig å sitte i godstolen med håndarbeid, men du verden så godt det er å gå ute i frisk luft og fin natur. Når en først har klart å karre seg ut av stolen og over dørstokken, er det deilig - uansett vær og vind. Med god og rask musikk på MP3- spilleren, langer jeg ut raske, lange skritt - øyner mulighet for både vekttap og bedre kondisjon; herlig! Ikke si det til noen, men jeg har en egen konkurranse mot deltakerne i "Bedre puls". Konkurranser er alltid kjekt og ikke minst motiverende. Med skritt-teller i lommen får jeg ekstra motivasjon; ett tusen, to tusen, tre tusen. Forståsegpåere sier at man bør gå 10000 skritt for dagen. 10000 skritt, hmmm - med skrittlengden jeg går, blir det nesten 10 kilometer for dagen; langt! Jeg er ingen ekspert, men jeg tror det er forskjell på skritt. Jeg tror nok jeg forbrenner mer fett når jeg langer ut mine 8000 metersskritt per dag, enn om jeg hadde loffet 10000 halvmeter skritt. Jaja, turer gjør uansett godt både for kropp og sjel om jeg går 5, 8 eller 10000 skritt for dagen.